Barnet mitt skal få det bedre

Therese hadde tenkt at hun aldri skulle ha barn, men dette barnet ble til ved det man kan kalle et «uhell». Da hun ble gravid, ble hun henvist til Sammen på vei av jordmor, som så at hun trengte litt ekstra støtte og trodde det kunne passe for henne.

– Plutselig skulle jeg ha barn, og jeg var ikke klar. Men jeg tenkte at jeg kunne prøve så godt jeg kunne i hvert fall, så han kunne få det litt bedre enn jeg har hatt det.

Therese mener at mange kan være redde for å ta imot hjelp og støtte, fordi man er redd for å bli dømt. Har jeg på en måte feilet så mye i livet at jeg må ha hjelp for å oppdra et barn? Eller hva er feil med meg siden jeg må takke ja til dette?

– Jeg var litt sånn selv. Men jeg gikk inn i det med en positiv holdning og tenkte «ok, jeg prøver». Så ble jeg så positivt overrasket over Tone da jeg møtte henne, at jeg sa «ja» med en gang. Jeg kjente at det her vil jeg gjøre, sier hun.

Hun beskriver et svangerskap som var veldig konfliktfylt med barnefaren. I tillegg kom hennes forhistorie med det hun har slitt med og fremdeles sliter litt med i dag.

– Jeg hadde ikke troen på meg selv i det hele tatt, eller troen på at det hele skulle gå bra. Jeg tenkte at de kommer til å ta barnet fra meg.

Hun beskriver endringene da familiesykepleier Tone kom inn i livet hennes.

– Tone kom rett inn og sa at vi skulle holde fokus på det jeg kunne. Og så bygge på det som kunne bygges på. Hun klarte liksom å gi meg troa på meg selv igjen. Det var mange utfordringer, med pågående sak med barnefar, svangerskapshormoner og fødselsdepresjon, men Tone klarte å holde meg på den stien jeg skulle være på. Det er en sti og en retning jeg har manglet i hele ungdomstiden min, forteller hun.

Hun beskriver hvordan hun opplevde at hun fikk staket opp veien framover, og hvordan Tone hjalp henne å holde seg på den. Hun fikk troen på at selv om hun ramler, så kan hun fremdeles fortsette.

– Tone har vært til hjelp for meg overfor psykiater, hun har vært med på barnevernsmøter, vært med å treffe barnefaren og vært en støtte på flere andre arenaer. Det har hjulpet så mye, det at noen har vært der og ser meg. Og kan si: Ja, dette er dine minussider, men se på alle de positive sidene du har! Når du er vant til bare å se det negative med deg selv, så er det vanskelig å se på det positive, sier Therese.

Tone har vært et bindeledd til andre instanser, for eksempel har hun hjulpet Therese med å ta kontakt med Krisesenteret ved to anledninger, og også fulgt henne til fastlegen.

– Med Tones hjelp har jeg fått et mer åpent forhold til fastlegen min. Barnevernet er litt inne i bildet av og til, men ellers er fastlegen det eneste faste punktet jeg har, og jeg kjenner nå at jeg kan være mer åpen når jeg er der.

Therese var ferdig med programmet i januar.

– Jeg var ikke klar, men det hadde jo gradvis blitt planlagt mindre møter og mindre kontakt. Og jeg merker jo det nå, at det er noe som mangler. Men det er ikke verre enn at jeg kan sende en tekstmelding og gi meg til kjenne. Hei, hei, sånn går det nå – Tone er jo ikke langt borte hvis det skulle være noe.

Hun ser på livet framover mer positivt enn før.

– Hvis jeg har en vanskelig periode tenker jeg: Hva ville Tone sagt eller hva ville Tone gjort nå? Da har jeg på en måte klart å omstille hjernen til å se mer positivt på ting. Selv om jeg kanskje opplever at ting er negativt, så klarer jeg å tenke at jeg uansett er en god mor for min sønn. Det er en ganske stor forskjell fra hvordan ting var for meg før. Jeg kan se på han og tenke at jeg har gjort en god jobb og kunne gjort dette igjen, sier Therese.

Therese synes det er veldig fint og givende å være mamma. Sønnen går i barnehagen og alt går veldig bra. Men det er vanskelig å være i arbeid slik situasjonen er for henne. Hun går på arbeidsavklaringspenger og er forespeilet 50 prosent uføretrygd. Hun ønsker å jobbe de resterende 50 prosentene.

Therese prater med Tone av og til, og har stilt seg som frivillig til å snakke om programmet for de som behøver det. Hun har god erfaring.

– Før var jeg mye mer inneslutta og sa ikke til noen hvordan jeg hadde det, men Tone klarte sakte, men sikkert å få meg til å bli mye mer ærlig. Hun ga meg plassen og tilliten til å snakke med noen, og det var jo ganske ukjent for meg. Selv min egen mor sier jo at hun setter pris på Tone, forteller Therese.

Hun tenker at dette programmet kan passe alle typer mennesker og utfordringer.

– Min bakgrunn inneholder ganske mye forskjellig, og jeg har jo sett blant mine gravide venninner og tenkt at: Du skulle hatt din Tone, fordi det hadde du trengt. Støtten. Jeg tenker at det er noe alle hadde hatt nytte av, sier hun.

Hun skrev også et engasjert og viktig avskjedsbrev til Tone, som vi har fått lov til å gjengi noe av innholdet i:

– «Hadde jeg hatt noen som deg, Tone, når jeg var yngre, for eksempel på barneskolen eller ungdomskolen, så hadde den tida vært helt annerledes. Da hadde jeg for eksempel kunnet hatt en utdannelse og jeg kunne hatt en god jobb og ting kunne vært mye bedre. Men jeg føler at du kom på et tidspunkt da jeg trengte noen aller mest. Jeg priser alt for at du kom inn i livet mitt, og at det var nettopp deg, for du passer så kolossalt bra inn i den jobben du har. Den omtanken og kjærligheten som i hvert fall jeg har opplevd. Det er helt kolossalt og helt annerledes enn det jeg er vant med. Det er ikke sånn sterilt og fastlåst, du klarer å knytte deg til den personen. Og jeg har jo på en måte fått lære meg at det er veldig fint å være menneskelig»